Jeg husker hvor spent jeg var første gang jeg fikk en positiv graviditetstest. Nå skulle vi endelig bli en familie!
Jeg løp ned, omfavnet samboeren min og vi hadde en liten lykkedans i stua.
Vi brukte resten av dagen, ukene, og månedene til å drømme om hvordan livet skulle bli.
Nå tenker jeg – «så søtt». Og så utrolig naivt.
Denne gangen ble det annerledes. Jeg kjente det på kroppen med en gang. Jeg tok en test for å se.
Den var positiv. Jeg tok en til, en til og ennå en. To tydelige streker.
Jeg la de på gulvet foran meg der jeg satt i fosterstilling på baderomsflisene.
Min første tanke var «så godt at vi valgte en gravsten som er stor nok til å romme to navn», og siden plassen ved siden av vår førstefødte på kirkegården fortsatt er ledig ville de kunne ligge der begge to.
De kan være sammen.
Det ble ingen lykkedans. Ha trakk pusten dypt og sa et stille «oi»
–«vi kommer fortsatt til å alltid ha hverandre – uansett hva som skjer», forsikret han
Vi var lettet begge to – nå fantes det jo et håp.
Lamslått av redsel lå vi på senga resten av kvelden uten å si så mye.
Vi visste begge to hva dette betydde. Det åpnet muligheten for at vi kunne miste enda et barn.