Når håpet ikke strekker til

Det er ingenting de kan gjøre for å oppdage eller forebygge. I denne graviditeten lever jeg ikke lenger lykkelig uvitende om farene som truer i horisonten. Jeg kjenner det på kroppen hver eneste dag. Jeg vet det så inderlig vel at alt kan være over på sekunder.

 

Hvordan gleder man seg over en baby man vet kan dø?
Når nå jeg går inn i tredje trimester har jeg fortsatt ikke valgt navn, kjøpt noe klær eller ordnet noe.

Jeg klarer ikke å finne et navn – det er akkurat som om jeg velger noe som skal stå på en gravsten. Og når jeg ser barneklær lurer jeg på om det er noe man kan begraves i.
Jeg skulle så gjerne drømt om hentesett og vært ivrig i gang med  dekorere barnerommet. Men jeg får meg ikke til det.  Jeg har pakket ned et helt klart barnerom en gang før – jeg gjør det ikke igjen.

Jeg ser ikke for meg å få et levende født barn – men spør meg om begravelsen. Der har jeg alt klart.
Det høres ikke bra ut? Nei, men det er her traumene kommer inn. Jeg har kun tapserfaringen. Jeg VET at det verste kan skje. Det HAR skjedd. Små ting blir veldig store. Og alt assosieres med død. Ikke fortell meg at et svangerskap er en normaltilstand og at det aller helst går bra. Og slenger du på at det ikke er en sykdom så holder det på å tippe for meg. Å leve med PTSD knyttet til en dødfødsel for så å gjennomgå et nytt svangerskap – å måtte gjenoppleve alt. Det er tøft.

Og av og til strekker ikke håpet til.

Når åpenhet skremmer

Jeg var aldri før blitt stilt ovenfor brå uventet død. Brå uventet tabubelagt død. Babyen vår var død og hun var ikke virkelig for andre enn oss. Hvordan skulle vi møte verden?

Vi valgte åpenhet.

Kanskje var det aldri et reelt valg. Vi elsket henne, og savnet henne. Vi var knust og det kunne ikke gjemmes bort eller pakkes inn.

Jeg har snakket med de som vil høre, svart på alle spørsmål som er blitt stilt meg.

Målet har hele tiden vært å skape åpenhet. Det har aldri vært å skremme.
Når jeg får høre andre si  «Jeg prøvd å dempe forventningene deres litt – for jeg vet jo hva som skjedde med dere», om sin gravide datter – så får jeg vondt i hjertet.
Målet har aldri aldri vært å skremme eller frata noen gleden av å være gravid.

I min søken har jeg har lest om traumeforståelse, om sorg og om posttraumatisk vekst. Hele tiden har det handlet om å forstå, å lære og om å finne verktøy til veien videre. Heldigvis har jeg også fått andre tilbakemeldinger «Takk for åpenheten» er en av de tilbakemeldingene som varmer veldig.
Men hvorfor er det egentlig så uvanlig å være åpen om noe så naturlig som sorg?
Hvorfor er vi så redde for snakke med noen som har det tøft? Opplever vi ikke alle jordskjelv i større eller mindre grad?

Nå finnes det heldigvis pauser i sorgen – små pusterom. Men av og til vil jeg bare være alene med sorgen, jeg vil kjenne på den, utforske den, minnes og vokse. Jeg tenker at livet er blitt rikere, vondere og vakrere.

En dag håper jeg å få brukt det jeg har lært til å hjelpe noen andre slik at de kan føle seg mindre ensomme. Tenk om jeg kunne gi et lite lys i noens mørke <3

Betydningen av to streker

Jeg husker hvor spent jeg var første gang jeg fikk en positiv graviditetstest. Nå skulle vi endelig bli en familie!
Jeg løp ned, omfavnet samboeren min og vi hadde en liten lykkedans i stua.
Vi brukte resten av dagen, ukene, og månedene til å drømme om hvordan livet skulle bli.
Nå tenker jeg – «så søtt». Og så utrolig naivt.

Denne gangen ble det annerledes. Jeg kjente det på kroppen med en gang. Jeg tok en test for å se.
Den var positiv. Jeg tok en til, en til og ennå en. To tydelige streker.
Jeg la de på gulvet foran meg der jeg satt i fosterstilling på baderomsflisene.
Min første tanke var «så godt at vi valgte en gravsten  som er stor nok til å romme to navn», og siden plassen ved siden av vår førstefødte på kirkegården fortsatt er ledig ville de kunne ligge der begge to.
De kan være sammen.

Det ble ingen lykkedans. Ha trakk pusten dypt og sa et stille «oi»
–«vi kommer fortsatt til å alltid ha hverandre – uansett hva som skjer», forsikret han
Vi var lettet begge to – nå fantes det jo et håp.

Lamslått av redsel  lå vi på senga resten av kvelden uten å si så mye.
Vi visste begge to hva dette betydde. Det åpnet muligheten for at vi kunne miste enda et barn.

Det hendte meg for alltid

“Vi har mistet det kjæreste vi har og blitt foreldre til en vakker engel i himmelen.
Så tøft, hardt og brutalt.»   
        Facebookstatus 11. oktober 2017

Jeg trodde ikke friske barn døde. Jeg trodde ikke verden kunne være så umenneskelig grusom. Det er uvirkelig.

Nå er det gått litt over et halvt år og vi har kjent på den fantastiske omsorgen i tiden etterpå, men også på stillheten, tomheten og på ensomheten.

Det er vanskelig å ha et så stort traume knyttet til noe som for andre er den beste dagen i deres liv og starten på noe helt fantastisk. Jeg skulle ønske jeg ble rammet av noe som var lettere å forklare og lettere for andre å forstå. For hvem vil vel høre om at barn dør?

Mens vi lærer oss å leve på nytt med sorgen etter vår førstefødte oppdager jeg hvor enorme ringvirkninger et slikt tap egentlig har. Effekten av det å miste et lite barn på denne måten er større enn jeg kunne forestilt meg. Vi mistet en datter, et lite perfekt og friskt barn, og vår fremtid som familie.
Men det var også mye mer som forsvant med henne – når lyset der inne plutselig sloknet.

11. oktober 2017

 

 

Hei, verden!

Velkommen til Psykmagasinet nettsteder. Dette er ditt første innlegg. Rediger eller slett det, og start bloggingen!

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no