Når håpet ikke strekker til

Det er ingenting de kan gjøre for å oppdage eller forebygge. I denne graviditeten lever jeg ikke lenger lykkelig uvitende om farene som truer i horisonten. Jeg kjenner det på kroppen hver eneste dag. Jeg vet det så inderlig vel at alt kan være over på sekunder.

 

Hvordan gleder man seg over en baby man vet kan dø?
Når nå jeg går inn i tredje trimester har jeg fortsatt ikke valgt navn, kjøpt noe klær eller ordnet noe.

Jeg klarer ikke å finne et navn – det er akkurat som om jeg velger noe som skal stå på en gravsten. Og når jeg ser barneklær lurer jeg på om det er noe man kan begraves i.
Jeg skulle så gjerne drømt om hentesett og vært ivrig i gang med  dekorere barnerommet. Men jeg får meg ikke til det.  Jeg har pakket ned et helt klart barnerom en gang før – jeg gjør det ikke igjen.

Jeg ser ikke for meg å få et levende født barn – men spør meg om begravelsen. Der har jeg alt klart.
Det høres ikke bra ut? Nei, men det er her traumene kommer inn. Jeg har kun tapserfaringen. Jeg VET at det verste kan skje. Det HAR skjedd. Små ting blir veldig store. Og alt assosieres med død. Ikke fortell meg at et svangerskap er en normaltilstand og at det aller helst går bra. Og slenger du på at det ikke er en sykdom så holder det på å tippe for meg. Å leve med PTSD knyttet til en dødfødsel for så å gjennomgå et nytt svangerskap – å måtte gjenoppleve alt. Det er tøft.

Og av og til strekker ikke håpet til.

Legg igjen en kommentar

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no