Når åpenhet skremmer

Jeg var aldri før blitt stilt ovenfor brå uventet død. Brå uventet tabubelagt død. Babyen vår var død og hun var ikke virkelig for andre enn oss. Hvordan skulle vi møte verden?

Vi valgte åpenhet.

Kanskje var det aldri et reelt valg. Vi elsket henne, og savnet henne. Vi var knust og det kunne ikke gjemmes bort eller pakkes inn.

Jeg har snakket med de som vil høre, svart på alle spørsmål som er blitt stilt meg.

Målet har hele tiden vært å skape åpenhet. Det har aldri vært å skremme.
Når jeg får høre andre si  «Jeg prøvd å dempe forventningene deres litt – for jeg vet jo hva som skjedde med dere», om sin gravide datter – så får jeg vondt i hjertet.
Målet har aldri aldri vært å skremme eller frata noen gleden av å være gravid.

I min søken har jeg har lest om traumeforståelse, om sorg og om posttraumatisk vekst. Hele tiden har det handlet om å forstå, å lære og om å finne verktøy til veien videre. Heldigvis har jeg også fått andre tilbakemeldinger «Takk for åpenheten» er en av de tilbakemeldingene som varmer veldig.
Men hvorfor er det egentlig så uvanlig å være åpen om noe så naturlig som sorg?
Hvorfor er vi så redde for snakke med noen som har det tøft? Opplever vi ikke alle jordskjelv i større eller mindre grad?

Nå finnes det heldigvis pauser i sorgen – små pusterom. Men av og til vil jeg bare være alene med sorgen, jeg vil kjenne på den, utforske den, minnes og vokse. Jeg tenker at livet er blitt rikere, vondere og vakrere.

En dag håper jeg å få brukt det jeg har lært til å hjelpe noen andre slik at de kan føle seg mindre ensomme. Tenk om jeg kunne gi et lite lys i noens mørke <3

Legg igjen en kommentar

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no